Et oppdrettermareritt.

Mitt verste oppdrettermareritt.

Det er rart å skulle prøve skrive ned historien som faktisk er ”bare” 4 uker lang, men føles som om den startet for minst ett år siden. Når det skjer så mye på så kort tid føles alt uendelig lenge. Det er vanskelig å huske alt, noe føles glemt, noe er ubearbeidet, noe kommer stykkevis og delt tilbake enten som tanker, sorg eller mareritt. Jeg sitter her nå og har klart så mye, vi har vunnet noen kamper og folk roser oss for det vi har gjort. Vi er glade og vi er lettet, men samtidig føles mye sart og sårt, selvbebreidelsen biter ennå og om det finnes noe som en sorgfull glede tror jeg det er min følelsestilstand nå.

Natt til lørdag 20 oktober starter Titti sin fødsel. Hun graver litt og peser litt, vil mye ut og alt er normalt fredag kveld. Spenningen bygger seg opp. Vi velger å legge oss med Titti i bur på rommet. Mamma er her og skal være med på fødselen. Ikke mer enn en time etter vi har lagt oss blir Titti veldig urolig og vi går til hunderommet. Hun graver litt i kurven og får rier etter kort tid. Det kommer en nydelig svart og hvit valp som er meget svak. Jeg jobber mye med den, men når nye valper melder sin ankomst tar Bjørn Roger oppgaven med valpen. 3 valper til kommer sterke og fine til verden på ca 1,5 time. Samtidig sovner første valpen inn i Bjørn Roger sine hender. Den vakre valpen med den svarte halen som jeg fort ser for meg ligger pent ned på siden på hvit pels er borte. Det er naturens gang og vi vil alle miste en valp i ny og ned men det gjør vondt. Alt er rolig og vi tror fødselen er over, men vi mangler en morkake så vi sitter stand by både mamma og jeg. Etter en time kommer det rier og vi venter morkaken. Det er litt av en morkake- nemlig en 196 gram tung svart tispevalp J En vakker valp som føles som min med en gang. Morkakene kommer og alt er rolig. Mamma legger seg og jeg ligger på madrassen ved siden av valpekassa. Alt er flott, valpene øker i vekt første timene og Titti er en fantastisk mamma. 4 levende valper har sett dagens lys og vi gleder oss til å følge dem. Valpekjøperene blir informert og det ser ut til å fordele seg fint. 

3 dager senere skal Cherie ha sine valper, og det blir starten på et mareritt. Oppblokkingen er lang og fødselen ender med keisersnitt. Valpene er ikke lette å få ut så livmoren må løftes ut før de skjæres ut. Men alt går fint og vi får med oss mor og 4 valper hjem fra veterinæren. Cherie tar ikke morsrollen helt med det samme men det går fort bedre, men hun nekter å spise bæsjen. Hun sleiker de men bæsjen blir liggende i kassa. Melken kommer fint og alt er bra. Bjørn Roger ligger ved valpekassa og passer på at de har pupp og alt er fint. Så vi ligger nå ved hver vår valpekasse. Jeg på hunderommet og Bjørn Roger ved kassa i valpegrinda på stua.

Andre natten med 8 valper i hus blir skjebnesvanger. Titti må ut og jeg står opp for å gå med henne. Når jeg kommer i stua vil Cherie også ut. Jeg tar med begge ut. Så bæsjer Titti på seg så hun må på badet en tur. Bjørn Roger ligger ennå i stua og Cherie blir sluppet inn. Men i stedefor å gå tilbake til valpene sine, finner hun veien inn til Titti sine. En dør på klem og for svak grind er mitt livs mareritt…. Jeg lukket ikke døra ordentlig og Cherie dreper 3 valper. Et grusomt syn møter meg. Det vil aldri kunne gjenfortelles men fire ting kan jeg nevne- store hjørnetenner, små valper, blod og innvoller. Rett og slett massakre, med valpene liggende rundt omkring! Ene valpen puster og Bjørn Roger prøver holde liv i den, men den dør i hendene hans. Valp nummer to på få dager sovner inn i hendene hans. En valp er igjen i kassa- levende. Den ynker seg og er litt våt så trolig er den også vært i en bretonmunn. Jeg hyler og gråter. Det er som en ut av seg selv opplevelse og se seg selv slik. Sindige meg er hysterisk! Midt i natten i et våkent mareritt. Bjørn Roger og jeg ligger sammen på den lille madrassen. Alt er uvirkelig. Titti vil ikke ligge med valpen sin. Hun ligger forskremt under en pult. Hun er påvirket av døden og hysteriet. Vi tar valpen mellom oss, inntil oss og tror den vil dø. Vi henter Titti men hun dytter vekk valpen. Alt er håpløst. Titti ligger inntil meg og valpen inntil Bjørn Roger da valpen endelig begynner å bevege seg. Kanskje finnes det håp?? Den karrer seg til Titti og vi holder henne fast så valpen får mat. Etter noen timer ser vi at Titti tar seg av henne ordentlig og vi krysser alt vi har for at dette skal gå. Timer blir til et døgn og valpen lever. Den overlever, men alt annet er vondt. Vanvittig vondt. Jeg er sint på meg selv, jeg er trist, jeg er sjokkert. Jeg får ikke sove, jeg klarer ikke spise, jeg kjenner lukten av blod og død i nesen lenge. Når jeg endelig etter nesten 3 døgn sover så får jeg dårlig samvittighet for jeg klarte sove. Psyken er kjørt, hodet fungerer ikke!

Det er da man tror man har opplevd det verste en oppdretter kan oppleve, men det er bare starten på marerittet. Det marerittet man håper man kan våkne fra tiltar! Cherie blir syk. En natt kaster hun opp og har diaré hele natten. På dagen blir hun slapp, nesten helt apatisk og vi må til veterinær. Hun har fått en alvorlig jurbetennelse. E-coli mastitt som utvikler seg vanvittig fort. Alt rundt sykdommen er skrevet i et eget blogginnlegg jeg ber dere lese om dere vil lese hele historien og se de fæle bildene. Første døgn har hun valpene og får antibiotika så valpene kan få melk. Men det viser seg fort at dette er mye verre enn som så, så valpene må vekk fra sin mor. Vi reiser hjem fra veterinær med flaske og morsmelktillegg. Hjemme har vi i tillegg en tispe med en valp. En ensom valp som fikk sine søsken drept av hunden som nå er dødssjuk og med 4 valper. Skjebnens ironi kan vel ikke vise seg verre, men samtidig har vi da en amme i hus. En amme som ikke lenger har nok melk til en havanaisvalp og 4 bretonvalper, men de får en del melk. Vi flytter valper, legger valper til, tar valper ut, gir flaske, prøver flaske de som ikke vil ha, gir nutri gele, vi må hjelpe valper å bæsje, steller en syk hund med antibiotika og intravenøst hjemme, vi steller sår, prøver ta vare på mor som også er stemor, de to andre hundene og barna våre. Alt er et komplett kaos og vi vet ikke hva vi klarer få til å overleve og hva som vil dø. Sårene til Cherie og hele hunden lukter forferdelig, det ligger en lukt av råttent kjøtt i hjemmet våres. Vetrinærbesøkene, vetrinærtelefoner og spørsmål om råd, om mirakelmedisiner er tette. Cherie må bare stelles og vi krysser fingrene for at hun overlever. Valpene klarer seg greit men det er mye jobb. Melken til Titti øker igjen, og ved å velge å ta ut de to som spiser flaske mest har hun melk nok til 3. Men så blir Evita (havanaisevalpen) svak. Hun legger ikke ordentlig på seg. Vi vet ikke helt grunnen men med mye varme (30 grader på varmeputa) og ennå mer påpasselig med bakerste pupp kommer hun seg igjen. Dagene går og alle øker, og i en situasjon med et slikt tempo går dagene fra 9 dager gamle valper og til 3 uker gamle valper fort, og endelig kan de få mat. Startermousse med tillegg i er populært og det forenkler alt. I tillegg går alt fremover med Cherie så skuldrene kan senkes. I dag er valpene 4 uker og spiser 4 måltider om dagen og alle 5 får pupp av Titti når hun finner det for godt, og Cherie er friskmeldt.

Nå kan vi endelig nyte de 4 siste ukene med valpene!!